Hus og folk på Fannremsgården
19. september 2012:
Visst forbinder du Fannremsgården og Reinhekla med tekstiler, bunader og draktradisjoner, men Jon Fredrik Skauge har villet noe mer. For strengt tatt kunne virksomheten ha ligget hvor som helst, i et hvilket som helst lokale og likevel vært Reinhekla. Eller ikke?
Tekst: Sjur Harby | Foto: Jon Fredrik Skauge
Skauge trekker på det. Fannremsgården er farsgården med alle sine hus. Hus som mange vil mene er gått ut av tiden og derfor er ubrukelige. Hus som bare vekker sorger og ingen gleder. – Jeg er vokst opp her, sier Skauge, som om det skulle forklare hvorfor Reinhekla i dag er et begrep langt utenfor Trøndelagsfylkene. For hit kommer folk langsveis fra. For å si det enkelt: Du kjører E6 nordover fra Oslo eller sørover fra Trondheim. Kommer du nordfra, tar du av fra Klett og følger riksvei 39 til du har passert Orkanger. Så er det strake veien til Fannrem. Sørfra er det ved Berkåk at du må ta deg inn på riksvei 700 til Svorkmo og deretter riksvei 39 det siste stykket. Hele veien vil du se hvor viktig landbrukets bygningsmasse i jordbrukslandskapet. Hvordan tømmerbygninger og husbankhus, Bloch Watne og røde låver forteller historien om Norge og det landskapet du kjører gjennom. Når slike hus fraflyttes og forfaller, tømmes landskapet for innhold og mening. Det skjer umerkelig og det er først når folk begynner å minnes at endringene viser seg. Derfor er Jon Fredrik Hauge en viktig mann. Han har fylt sine gamle bygninger med nytt liv uten å drepe dem. På Fannremsgården er det liv i stuene og lys i vinduene.
Reinhekla ble startet av Jon Fredrik Skauge i 2008. Ordet reinhekla stammer fra tilberedningsprosessen av lin. De fineste linfibrene som blir igjen når linet er hekla, er reinhekla. Historien om Reinhekla er historien om Jon Fredrik Skauge, som vokste opp i matteveven hos farmor og til farfars detaljrike fortellinger om livet før. Hjemme på Fannremsgården hadde han nær kontakt med fremfor alt eldre, lokalhistorisk interesserte mennesker. De gledet seg over nysgjerrigheten hans, tok han på alvor, ga han utfordinger og fylte ham med historie.
– Nei, sier Skauge, jeg kunne ikke ligget hvor som helst. Disse husene er ikke bare tak over hodet og vegger rundt en kommersiell virksomhet. Bygningene signaliserer noe mer, de forteller en historie og representerer en tradisjon og en forankring. Akkurat som tekstilene og håndverksteknikkene. Bunader kan sikkert både produseres og selges mange steder, men for meg var det viktig å ta bygningene her på gården i bruk. Slik de var. Fannremsgården – som på alle andre norske gårder – har det vært spunnet og vevet, heklet og strikket i uminnelige tider. Servietter har vært brettet og duker rullet. Ved å gi denne tradisjonen et nytt uttrykk, er den også blitt et levebrød som sikrer husene fortsatt vedlikehold. Tradisjonelle kvinnehåndverk står ofte lavt i kurs ute i opinionen. Derfor er det viktig å presentere produktene i den rammen de fortjener. Det gjør Fannremsgården. Hvorfor skulle jeg ikke bruke husene til det de alltid har vært benyttet til?
Ved siden av butikken tilbyr Skauge kurs- og foredrag. – Om jeg gjør, sier han. – Spør meg om Hulda Garborg, om materialbruk og om drakt- eller motehistorie. Det er dette jeg har holdt på med hele livet. Derfor blir jeg ofte spurt til råds når nye og gamle bunader skal endres eller konstrueres.
– Men den 27. september er det hus, mann og levebrød det skal handle om? – Det er det, nikker Skauge.
Besøk Reinheklas nettsider >
Gå til Breidablikk-siden «Vern gjennom bruk», floskel eller virkelighet? >
