AQUAVIT 1-2020:
About OHD
AQUAVIT 1-2020:
En hvit svane i mørket
BYGGOGBEVAR.NO:
Snertingdal ysteri
AquaVIT 4-2019:
Verden i et glass
AquaVIT 4-2019:
En aftenstund i et proprietærkjøkken
KULTURARVEN 85:
Je kjæm i fra Løten
KULTURARVEN 85:
Direksjonsrommet oppsummert
AquaVIT 2-2019::
Punsj på Breidablikk
AquaVIT 2-2019::
NB Sørensens Dampskibsexpedition
AquaVIT 2-2019::
Bak kulissene på Blaafarveværket
AquaVIT 1-2019:
Fra Kiellands plass til påskefjellet
AquaVIT 1-2019:
Det skjer på Atlungstad
AquaVIT 1-2019:
Påskefeiring i Norge
AquaVIT 4-2018:
Bill.mrk. Må oppleves!
AquaVIT 4-2018:
Mølje
AquaVIT 4-2018:
Jacobsen
AquaVIT 3-2018:
Til bords hos Edda
AquaVIT 3-2018:
Naboens øl
AquaVIT 2-2018:
En smak av Møre og Romsdal
AquaVIT 2-2018:
Hva er en mathall?
AquaVIT 1-2018::
Pjolter og Punsj
AquaVIT 1-2018::
The Worlds Most Prestigious Aquavit
AquaVIT 4-2017:
Trøndersk på dansk: Baklandet Skydsstation
AquaVIT 4-2017:
Veien til Fannrem
AquaVIT 3-2017::
Til seters. Til Braskerudsætra.
AquaVIT 3-2017::
Håvaldsen-akevitten
AquaVIT 1-2017:
Én av verdens beste barer
AquaVIT 1-2017:
Sin fars datter
KULTURARVEN 78:
Endelig hjemme
AquaVIT 4-2016:
Jul i gamle dager
AquaVIT 4-2016:
Tre kopper kaffe og en prat
AquaVIT 4-2016:
Presidentskifte
AquaVIT 3-2016:
Thams på flaske
KULTURARVEN 77:
Hvorfor husflid?
NATIONEN 030816:
Av sommerens lesning
NATIONEN 29.08.16:
Conny Juell
NATIONEN 07.06.16:
Rødskolen på Melbu
KULTURARVEN 76:
En feilslått kulturminnepolitikk?
NATIONEN 27.04.16:
Husflidslagets viktigste rolle
NATIONEN 150316:
Hvem skal forsvare Norge?
KULTURARVEN 75-2015:
«Har De nogen gang været på Vollan i Kvikne?»
KULTURARVEN 75-2015:
En ganske alminnelig butikk?
NATIONEN 09.03.16:
Gjer heimen din fager
AQUAVIT 1-2016:
Karve
NATIONEN 10.02.16:
Har husene sjel?
AQUAVIT 4-2015:
Tilbake til røttene
AQUAVIT 4-2015:
Til bords med Trond Åm
KULTURARVEN 74:
Røster i ørkenen
NATIONEN 081215:
«Sjå ikkje til Kongsberg»
KULTURARVEN 73-2015:
Den kildalske lekestue
KULTURARVEN 73-2015:
Kunsten å bevege sinnene
NATIONEN 26.08.15:
Dette er Løten
NATIONEN 19.08.15:
Kjære ...
NATIONEN 22.07.15:
Stenger etter 141 år
KULTURARVEN 72-2015:
En motstemme nær makten
KULTURARVEN 72-2015:
Reisetips for murmestre
KULTURARVEN 72-2015:
Det gror på Ringve
NATIONEN 06.05.15:
Når glassfiber erstatter tre
NATIONEN 08.04.15:
Kulturarven i kroner og øre
KULTURARVEN 71-2015:
Ta vare på hagemøblene
KULTURARVEN 71-2015:
Tiden er en fugl i min hage
KULTURARVEN 71-2015:
Riktig valg til feil tidspunkt
NATIONEN 04.03.15:
Smuler er også brød
NATIONEN 10.02.15:
Y-blokka
NATIONEN 28.01.15:
Ærens mark
NATIONEN 09.12.14:
Utgaatt av Bergens off. bibliotek
KULTURARVEN 70-2014:
Platesamleren
KULTURARVEN 70-2014:
Moro mens det står på,
borte når det er slutt

KULTURARVEN 70-2014:
Fan siden 1990-tallet
AQUAVIT 4-2014:
Bareksten
AQUAVIT 3 fra 2009:
Gjensyn: En dram i ruskevær
NATIONEN 22.10.14:
Svartlamoen
AQUAVIT 3-2014:
Du skal ikke lystre
NATIONEN 01.10.14:
Mønsterbruk?
NATIONEN 26.08.14:
Den evige natt
NATIONEN 28.07.14:
En gullgrube for husmødre
NATIONEN 03.07.14:
Rødhette og ulven
NATIONEN 24.04.14:
En annen historie?
NATIONEN 27.03.14:
Europas kuleste konsept
NATIONEN 03.03.14:
Historie i ruiner
KULTURARVEN 26 fra 2004:
Gjensyn: Filledokka hennes Borghild
NATIONEN 18.01.14:
Fredning under press
NATIONEN 12.12.13:
Gammeldags julestemning
NORSKE HJEM 6-2013:
En verden av i går?
NATIONEN 18.11.13:
En forestilling om mor
NATIONEN 23.10.13:
Cruising på Ekeberg
NORSKE HJEM 5-2013:
TIKK TAKK
NATIONEN 10.09.13:
Fredag 22. februar 1929
NORSKE HJEM 4-2013:
Glem ikke Statsarkivet!
NATIONEN 22.08.13:
En fryd for øyet ...
NORSKE HJEM 4-2013:
Kan det fikses?
NATIONEN 19.07.13:
Den blonde Kristus
NORSKE HJEM 3-2013:
Fra Munch til Slettemark
NATIONEN 04.07.13:
Riving utsettes på Utøya
NATIONEN 27.05.13:
Drøbak - et museum?
NATIONEN 22.04.13:
«Værdens deiligste gate»
NATIONEN 19.03.13:
Norsk ull er norsk gull?
NORSKE HJEM 2-2013:
En gave til Oslo by?
NATIONEN 13.03.13:
Farvel til våpnene
NATIONEN 01.03.13:
Løten Nærstasjon
NATIONEN 29.01.13:
Ekebergskogens skjebne
NORSKE HJEM 1-2013:
Drømmen om England
NATIONEN 31.12.12:
Mannens overgangsalder
NATIONEN 30.11.12:
Zulu betyr himmel
NATIONEN 19.11.12:
Vakre ord spekker ingen rype
NATIONEN 06.11.12:
Første, andre, tredje gang
GHHI 6-2012:
Utøya
NATIONEN 16.10.12:
Norsk kulturminnefond
GHHI 5-2012:
Hemmeligheten
KULTURARVEN 61-2012:
Skolekjøkkenet
NATIONEN 12.09.12:
På rett spor
NATIONEN 23.08:
Ingen planer, Solhjell?
NATIONEN 15.07.12:
Hun som lot stigen stå
GHHI 4-2012:
Byråkratenes katedral
NATIONEN 12.07.12:
Opprør mot riksantikvaren
NATIONEN 22.05.12:
Hva er det med Norge?
GHHI 3-2012:
Kanskje på norsktoppen?
VÅRT LAND 07.05.12:
Alt for Norge
NATIONEN 23.03.12:
Norske mødre
GHHI 2-2012:
En klype salt
NATIONEN 03.05.12:
Jonas Lies barndomshjem
NATIONEN 27.01.12:
Nei til Slottsmuseum
NATIONEN 03.01.2012:
Regjeringskvartalet
GHHI 1-2012:
Tidløse butikker
GHHI 1-2012:
Hjemme hos Harry Fett
GAMLE HUS OG HAGER 6-2011:
Linaaegården rives
NATIONEN 16.12.2011:
Alle tiders magasin
NATIONEN 26.10.2011:
Linaaegården
KULTURARVEN 57-2011:
Hagen på Thorbjørnrud
NATIONEN 19.09.11:
Årets byggnadsvårdare
GAMLE HUS OG HAGER 5-2011:
Terrasse i særklasse
NATIONEN 080811:
Bill.mrk. Kunnskap
GAMLE HUS OG HAGER 4-2011:
Ny stortingsmelding annonsert
NATIONEN 040811:
De frigjorte hender
GAMLE HUS OG HAGER 3-2011:
Wij Trädgårdar
NATIONEN 29.04.11:
Etter beste evne
KULTURARVEN 55-2011:
Et helt lite måltid
GAMLE HUS OG HAGER 2-2011:
Look to Norway
GAMLE HUS OG HAGER 2-2011:
Det var en fest kun ...
NATIONEN 07.03.11:
Tikk, takk ...
NATIONEN 03.02.11:
Hornemannsamlingen
GAMLE HUS OG HAGER 1-2011:
Østfolds svarte hull
GAMLE HUS OG HAGER 1-2011:
Villa Dammann. Igjen!
NATIONEN 04.01.11:
Nyttårsaften på nytt
KULTURARVEN 54-2010:
Si navnet
NATIONEN 09.12.10:
Glade jul
NATIONEN 10.11.10:
Villa Dammann
GAMLE HUS & HAGER 6-2010:
Riksantikvar på villstrå?
NATIONEN 05.10.10:
Kan vi stole på riksantikvaren?
KULTURARVEN 53-2010:
Mat er en kjærlighetshandling
KULTURARVEN 52-2010:
Kulturarvens ansikt







En umerket grav

Kongen av Bastøy ruller over norske filmlerreter i disse dager. Men den som husker Bernhard Stokkes guttebok I natt rømmer vi fra 1932 eller Gabriel Scotts roman De vergeløse. Et barns historie fra 1938 vet at historien om de norske guttehjemmene har skapt bølger før.

Av Sjur Harby

Selvfølgelig kjenner du ikke navnet Peder Johan Osuldsen. Hvorfor skulle du det? Han døde femten år gammel. Året var 1904. Stedet het Toftes Gave, en oppdragelsesanstalt på Helgøya i Ringsaker som senere ble landskjent for sin brutale behandling av vergerådsbarn. Noe bilde av gutten er ikke kjent og graven ved Helgøya kapell ble aldri merket.



Kanskje er det Peder Johan Osuldsens kiste. Kanskje ikke. Ingen vet lenger.

Nr. 165
Men Osuldsen ble anonymisert før dette, nærmere bestemt den 31. januar 1901. Denne dagen ble elleveåringen presentert for guttehjemmets forstander, Nils Navelsaker (1850-1913), som førte ham inn i skolehjemmets protokoll som nr. 165. Peder Johan, sønn av blikkenslager Gunnar Osuldsen og Margrethe Pedersen i Arendal, ble anbrakt på Toftes Gave for «slet opførsel, dovenskab og løgnaktighed».

Med blanke ark
Ritualet var symbolsk, så å si en kjærlighetshandling, og løpenummeret markerte at guttens tidligere synder nå var tilgitt og glemt. For nr. 165 startet den nye hverdagen med blanke ark, der det ved flid og arbeid var opp til gutten å skape fortrolighet og tillit hos sine nye foresatte. Et strengt reglement skulle lette Osuldsens vei, og i foreldrenes sted trådte nå forstander Nils Navelsaker selv.





Arbeidet edler mannen. Guttene på Toftes Gave skulle skikke seg som samfunnsborgere gjennom hardt arbeid og å lære seg minst et håndverk.

Tre og et halvt år
Osuldsens opphold varte i tre og et halvt år. Han ble ført ut av elevprotokollen den 31. august 1904 og inn i kirkeboken for Nes den 5. september. Han ble den 24. mannsperson i prestegjeldet som døde dette året. Om årsaken foreligger det flere forklaringer, henholdsvis «lungeslag» i Nes kirkebok og «hjerteslag» i skolehjemmets årsberetning for 1904. Skal vi tro Harald Thuens doktorgradsavhandling om den filantropiske barneredningen på 1800-tallet, skal Osuldsen ha dødd under arbeid på jordet, mens årsberetningen forteller at han fikk et illebefinnede på vei hjem fra bærtur. Nr. 165 hadde medfødt hjertefeil og var derfor ifølge den samme årsberetningen fritatt for arbeid, men ikke for straff. Skolehjemskomiteen av 1908 avslørte i sin innstilling at han ble tildelt 10 slag den 16. juni, 10 slag den 18. juni, samt «indelukke og tap av mad» den 24. juli i 1904.

Toftes Gave
Fra utsiden kunne Toftes Gave imidlertid lett forveksles med et av tidens populære badehoteller. Store, hvite sveitserstilsbygninger tegnet av arkitekt Georg Andres Bull (1829-1917) lå vakkert til på gården Nedre Sund på Helgøya. Anlegget var omgitt av et frodig jordbrukslandskap og hadde Mjøsas bølger i sin umiddelbare nærhet. Mellom bygningene fantes en liten park med grusganger som snirklet seg hyggelig gjennom syrinbuskene mot fontene og flaggstang. Toftes Gave var opprinnelig et filantropisk prosjekt, etablert med de beste intensjoner. En landsens idyll. Tilsynelatende.

Men …
Det hele startet med boken Under loven, utgitt av Bjørn Evje på Olaf Norlis forlag under psevdonymet Mikael Stolpe i 1907. Evje hadde en tid arbeidet ved Bastø Skolehjem og var rystet over forholdene barna levde under både her og ved Toftes Gave. Hans skildring ga leserne innblikk i en oppvekst fylt av tilfeldige og ofte brutale avstraffelser, kadaverdisiplin, hardt arbeid, elendig kosthold, dårlig undervisning, knappe ressurser, mangelfulle kunnskaper blant lærere og andre ansatte. Boken utløste en bred offentlig debatt om skolehjemmene som ble ytterligere tilspisset da det året etter kom nye avsløringer i Om Livet og Behandlingen blant 150 Straffanger paa Toftes Gave Strafanstalt. Uhyggelige Afsløringer. Heftet var signert H. Asbjørnsen. I kjølvannet av bøkene fulgte flere aviser opp med egne kritiske reportasjer om den manglende omsorg og kjærlighet som vergerådsbarna var gjenstand for.



Fra reglementet for Toftes Gave.

Politisk engasjement
Også i politiske kretser vakte saken oppmerksomhet, ikke minst i partiet Venstre der juristen og sosialpolitikeren Johan Castberg (1862-1926) karakteriserte Toftes Gave som et «skjærpet fængselۚ». På nyåret i 1908 ble det derfor innledet rettslige vitneopptak av elever og ansatte i anstaltene. Et arbeid som senere ble fulgt opp med en egen undersøkelseskommisjon, den såkalte Skolehjemskomiteen av 1908. Vitneforklaringene utdypet ytterligere de forhold som allerede var offentlig kjent. 



Ved innskriving i protokollen på Toftes Gave ble vergerådsbarnas døpenavn erstattet med et nummer. Nr. 42 risset sitt navn inn i en sengegavel. Inne på stabburet derimot, skrev de seg inn med fullt navn, ankomst og avreisedato. Mest inntrykk gjør kanskje gutten som med blyant skrev «reise når tiden kommer...»

Anlegg på overtid
Min inngang til denne historien var tilfeldig. For egentlig var det bygningene på Toftes Gave som skulle ha min oppmerksomhet. For hva skal en gjøre med anlegg som lever på overtid, som i mange tilfeller er ombygd til det ugjenkjennelige, som ikke påkaller seg den tradisjonelle antikvarens interesse, men som likevel rommer viktig, nasjonal historie? 
   Toftes Gave er på sett og vis et slikt anlegg. Utvendig er fremdeles mye bevart, innendørs må du lete etter sporene. For skolehjemmet Toftes Gave ble nedlagt i 1949 og bygningsmassen ble deretter ominnredet til en «åndsvakeanstalt» for Oslo kommune. I dag er det barnehage her. Lite minner om det Toftes Gave som engang skapte overskrifter i hovedstadspressen.



Fra utsiden kunne nok Toftes Gave lett forveksles med et av tidens populære badehoteller. Store, hvite sveitserstilsbygninger tegnet av arkitekt Georg Andres Bull (1829-1917) lå vakkert til på gården Nedre Sund på Helgøya. Til høyre har et vindu erstattet den store urskiven som tidligere regulerte arbeidsdagen her.

Dokumentasjonsforeningen
På Helgøya var det imidlertid noen som begynte å lete. «Dokumentasjonsforeningen Toftes Gave» er en håndfull mennesker som uegenyttig grep fatt i historien, som systematisk undersøkte bygningene fra kjeller til loft på jakt etter levninger fra skolehjemsperioden. Det ble en slags arkeologi i kroker som tilfeldighetene hadde etterlatt urørt. De fant forbausende lite, anleggets størrelse og virksomhetens varighet tatt i betraktning. Barna, som en gang hadde skapt furore, som ble landskjente da låven ble stukket i brann en maidag i 1908, hadde etterlatt seg nesten ingen ting.

Få spor
Over 70 år med barndom og oppvekst, flid og uflid, forbrytelse og straff var som vasket av veggene. Fra 1877 til 1949 hadde nærmere 3000 barn, opptil 160 gutter i slengen, vært innom skolehjemmet. En skulle tro det var nok å ta tak i. Men nei. Den som tar turen til samlingen på stabburet lar seg overraske av hvor lite som er bevart. Det holder med et rom i første etasje. Selv der er det ganske luftig. Snaut 60 år etter nedleggelsen er lokalitetene i dag nesten uten autentisk utsagnskraft om vergerådsbarna. Noen fillete arbeidsuniformer ble funnet på loftstrevet, et hodegjerde fra en seng og noen enkeltgjenstander fra verkstedproduksjonen, en bulkete trompet og litt utslitt skotøy er det guttene på Toftes Gave har etterlatt oss.



Det var på lofttrevet at Dokumentasjonsforeningen Toftes Gave fant de få sporene guttene har etterlatt seg. Noen slitte arbeidsuniformer i bomull og velbrukte pluggsko forteller om hverdagen ved guttehjemmet.

Den tause kirkegården
Helgøya kirke er på ingen måte bemerkelsesverdig. Det er en litt sliten, hvitmalt, panelt tømmerbygning fra siste halvdel av 1800-årene. Den ligger ved veien oppe i lia, et godt steinkast fra Toftes Gave. Er den betydningsfull, så må det være fordi den i 1944 var åstedet for biskop Wollert Krohn-Hansens (1889-1973) hemmelige ordinasjon av 18 teologiske kandidater. Men det er altså her den robuste kisten til nr. 165 ble senket i jorden en augustdag i 1904. Her, ett eller annet sted i det sydvestre hjørnet av kirkegården, slutter fortellingen om Peder Johan Osuldsen. 

«Lukekoner»
I England har de et eget ord for dem som sørger for at kompromitterende materiale fjernes før arkiver gjøres tilgjengelig for offentligheten. «Lukekonenes» ansvar er at dokumenter destrueres slik at enkelte saker aldri skal kunne belyses fullt ut. På Toftes Gave er det imidlertid tilfeldighetene som har rådd grunnen. Over alt er det feid, kanskje fordi en intuitivt ikke ønsket at skammen skulle følge anlegget som en skygge. Lovverkets definisjon av kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til» kommer til kort på Toftes Gave. For her er nesten ingen ting som lenger kan fortelle.